Alle som forespør ny eller utvidet tilknytning til nettet over 1 MW må gjennom en modenhetsvurdering for å kunne reservere nettkapasitet eller stille seg i kapasitetskø. Modenhetsvurderinger skal sikre at realiserbare prosjekter får reservere nettkapasitet, slik at de ikke skaper markedsbarrierer for andre prosjekter og at nettkapasiteten utnyttes rasjonelt.
Nettselskapene skal etter NEM §3-4 gjøre en modenhetsvurdering av alle forespørsler om tilknytning eller økt kapasitet over 1 MW, for både forbruk og produksjon.
Fornybar Norges beste praksis for modenhetsvurdering innebærer følgende fem modenhetskriterier, basert på minimumskravene i forskriften:
Hvert modenhetskriterium inneholder minimumskrav. Dette er krav alle prosjekter må kunne svare ut, uavhengig av størrelse på forespurt kapasitet, kompleksitet eller type prosjekt.
FIGUR
Fornybar Norge har også utarbeidet en egen mal for modenhetsinformasjon som samsvarer med modenhetskriteriene i Beste praksis.
Fornybar Norges mal for modenhetsinformasjon kan lastes ned her. Den er utarbeidet for å kunne brukes av alle nettselskap, uavhengig av nettnivå.
Nettselskapene som bruker malen, står fritt til å sette inn egen logo og endre til egne temafarger, samt fjerne Fornybar Norges revisjonsdato. Det bør gjøres minimalt med endringer, da formuleringene er nøye overveid og utformet for å passe Beste praksis.
Malen inneholder lite veiledning, da det er lagt ut utdypende forklaringer til hvert punkt på Fornybar Norges nettsider.
Det er prosjektet, ikke aktøren, som skal modenhetsvurderes. Det vil si at modenhetsinformasjonen skal være spesifikt tilpasset til hvert enkelt prosjekt, ikke aktøren bak.
Det er alltid tilknyttende nettselskap som har ansvaret for kundekontakten. Hvilket selskap som er tilknyttende nettselskap skal avklares tidlig i prosessen, og er avhengig av forespurt kapasitet, lokale grensesnitt og hva som er rasjonell løsning for tilknytning. Hvilket selskap som er tilknyttende nettselskap kan endre seg gjennom tilknytningsprosessen.
NEM § 3-4 flytter ansvaret for selve modenhetsvurderingen ved effektgrensene 10 MW og 100 MW, for hhv. regionalt distribusjonsnett og transmisjonsnett. Tilknyttende nettselskap skal fortsatt ha kontakten med kunden, men myndighet og ansvaret for modenhetsvurderingen flyttes opp et nettnivå ved de nevnte effektgrensene for i større grad å sikre likebehandling mellom store prosjekter. Det er da overliggende nettnivås modenhetsvurdering som skal være avgjørende. Energidepartementet har påpekt at nettselskapene uansett bør koordinere og samordne seg om vurderingen, både for å sikre likebehandling og fordi det er tilknyttende nettselskap som er kundens kontaktpunkt.
Det er stor variasjon i typen prosjekter som skal modenhetsvurderes. Nettselskapets modenhetsvurdering må være en helhetsvurdering av informasjonen som sendes inn, hvor kriteriene vurderes både enkeltvis og i sammenheng med hverandre. Noen kriterier kan veie tyngre for enkelte typer prosjekt enn for andre, og svakheter under ett kriterie kan veies opp av grundige svar i andre kriterier. Dette vil variere ut ifra hva som er viktig med tanke på prosjektets natur, og hvor nettselskapet vurderer at det er viktig med ekstra informasjon med tanke på fremdriftsoppfølging.
Selv om et prosjekt har svart ut alle minimumskrav, er det ikke ensbetydende med at prosjektet er modent. Det må foretas en konkret helhetsvurdering. Nettselskapets saksbehandlere må ha rom til å utøve skjønn ut ifra prosjektets størrelse, kompleksitet og realisme, men like kunder skal behandles likt. Konsekvensene ved å ha reservert "feil" øker for større prosjekter, bl.a. som en større markedsbarriere for andre.
Selv om vurderingen må inneholde en viss grad av skjønn, skal prinsippet for objektiv og ikke-diskriminerende adferd etter NEM § 4-14 alltid følges.
Det vil alltid være en diskusjon av hvor strengt modenhetskriteriene bør praktiseres. Modenhetsvurderingen må balansere mellom å filtrere ut prosjekter med mindre gjennomføringsevne, og å ikke fortrenge næringsutvikling ved å stille for strenge krav. Flere har argumentert for at man skal være mindre strenge i første vurdering, og heller kansellere køplass/reservasjon ved manglende fremdrift. Å kansellere rettigheter er imidlertid ofte mer inngripende enn å gi en reservasjon eller køplass, og det er derfor viktig at nettselskapet utviser måtehold når de vurderer modenhet. Kansellering av køplass/reservasjon vil i flere tilfeller påklages av aktøren bak prosjektet. Juridiske prosesser rundt dette kan bli kostbart og tidkrevende for begge parter, og vil gå ut over resten av prosjektene i kapasitetskø.
Alle tilknytningsforespørsler på 1 MW eller mer skal modenhetsvurderes, men ofte kreves det ikke like omfattende modenhetsinformasjon fra de minste prosjektene som fra de store. Forespørsler under 5 MW er som regel mindre komplekse og tar kortere tid å realisere, og reservasjoner til feil aktør vil ikke utgjøre en like stor markedsbarriere som større prosjekter. For forespørsler under 5 MW trenger nettselskapet heller ikke avklare driftsmessig forsvarlighet med Statnett.
Beste praksis åpner derfor for at noen av kriteriene ikke må praktiseres like strengt for prosjekter under denne effektgrensen. Eventuelle forenklinger i kravene er spesifisert under de punktene de gjelder. I forbindelse med modenhetsvurderinger gjelder forenklingen for de under 5 MW den konkrete forespørselen, ikke det samlede avtalte effektuttaket/innmatingen. For eksempel skal ikke en industriaktør med eksisterende uttak på 50 MW måtte dokumentere kriteriene i full detaljeringsgrad fordi det skal etableres lading på 1 MW til ansattes elbiler på samme tomt. Ved bevisst utnyttelse av forenklingen, for eksempel ved flere tydelig oppdelte forespørsler over kort tid, bør forenklingene ses bort i fra etter vurdering av nettselskapet.
Tidligfase veiledning er en grov og vederlagsfri veiledning fra nettselskapet som baserer seg på kjent informasjon og veldig enkle analyser. Veiledningen kan innebære at nettselskapet gir overordnede og uforpliktende svar på ledig kapasitet, realiseringstid og kostnadsoverslag for ulike kapasitetsbehov, før det eventuelt settes i gang en mer omfattende DF-vurdering for å kvalitetssikre resultatene. Slik tidlig-fase veiledning kan også medføre at prosjekter som åpenbart ikke er modne, ikke ber om kapasitet, og dermed at det ikke brukes ressurser på å gjøre vurderinger av modenhet og driftsmessig forsvarlighet.
Tidlig-fase veiledning er derfor primært aktuelt før kunden sender inn modenhetsinformasjon. Veiledningen vil kunne belyse ting som:
Veiledning om slike forhold vil kunne avdekke at prosjektet ikke er modent, for eksempel dersom kunden ikke er i stand til å avklare reelt kapasitetsbehov eller lokasjon. Dette bør avklares gjennom tidlig-fase veiledning, eventuelt gjennom utredning som aktøren dekker, før forespørsel sendes inn.
I prosessen med å modenhetsvurdere prosjekter kan det oppstå behov for mindre avklaringer fra aktøren for å kunne vurdere forespørselen som moden. Det kan være uheldig om prosjektets modenhetsdato blir skadelidende av nettselskapets saksbehandlingstid for modenhetsvurderinger, dersom feilen kunne ha vært rettet opp etter en rask tilbakemelding. I slike tilfeller kan det være greit å være pragmatisk og tillate at aktøren får supplere med tilleggsinformasjon, uten at modenhetsdatoen påvirkes. Dette forutsetter at informasjonen som må suppleres er minimal, ikke avgjørende for modenheten og kan avklares raskt.
Nettselskapet bør sette en kort frist for når eventuell tilleggsinformasjon skal være innsendt, eksempelvis 2-3 virkedager, og begrenses til maksimalt én eventuell supplering. Hovedregelen skal være at det er aktørens ansvar å ha sendt inn riktig informasjon med en gang, og nettselskapet bør praktisere dette strengt av hensyn til likebehandling.
Dersom aktøren har spørsmål og trenger veiledning rundt hvordan de skal fylle ut skjema eller hva som er nødvendig for å oppnå modenhet, skal dette gjøres i forkant av at modenhetsinformasjonen sendes inn formelt. Nettselskapene kan veilede, men skal ikke opptre som konsulent for aktøren bak prosjektet.
Beste praksis har slått sammen kriteriene i NEM §3-4 punkt e) status på relevante tillatelser og avtaler og f), lokalisering, til ett punkt, samt c) tidspunkt for bruk av kapasiteten og d), forpliktende fremdriftsplan, til ett punkt. Beste praksis avslutter med forpliktende fremdriftsplan, da dette skal være en oppsummering av alle relevante milepæler som er belyst i modenhetsinformasjonen.
En forskrift kan ikke utformes for detaljert, da den må utformes generelt og skal gjelde for tilknytningsforespørsler av alle størrelser.
Hensikten med Beste praksis er blant annet å detaljere innholdet i minimumskriteriene i NEM § 3-4, for å tydeliggjøre hva slags informasjon som må dokumenteres ved modenhetsvurdering av prosjekter. Detaljeringsgraden av modenhetskriteriene er derfor tydeligere i denne Beste praksis enn i forskriftsutformingen. Forskriften stiller imidlertid ikke uttømmende krav til hva nettselskapene konkret skal vurdere innenfor hvert kriterium, slik at kriterienes innhold til en viss grad ligger innenfor nettselskapets skjønn.
Nettselskaper kan også ha supplerende kriterier utover minimumskriteriene i NEM-forskriften § 3-4, så lenge alle kriterier, samt krav til hvordan de oppfylles, er kjent for nettkundene på forhånd. Forutsetningen for både nettselskapets konkrete vurderinger under de enkelte kriterier, samt eventuelle supplerende kriterier, er at de er objektive og ikke-diskriminerende.
Forskriftsbestemmelsen krever at alle modenhetskriterier, også eventuelle kriterier som supplerer minimumskriteriene, og nærmere krav til hvordan kriteriene oppfylles, gjøres kjent for kunden i en skriftlig og lett tilgjengelig sammenstilling. Det kan for eksempel gjøres på nettselskapets nettside, og i forbindelse med utfylling av skjema eller lignende som kunden fyller ut ved innsending av forespørsel.
