Derfor har vi et strømmarked

Hva er utfordringene vi må løse?

Strøm har noen spesielle egenskaper. Strøm er ferskvare og må forbrukes og produseres samtidig. Den krever også spesiell infrastruktur. Strøm kan kun transporteres gjennom kraftledninger og -kabler. Disse utgjør kraftnettet. Strøm er også et nødvendighetsgode. Vi trenger strøm for å ha lys og varme i hjemmene våre, lage mat, industrielle prosesser og mye mer.  

Den viktigste utfordringen er derfor at vi til enhver tid må ha nok produksjon til å dekke forbruket, og ikke mer. Om det ikke er balanse mellom forbruk og produksjon kan man få blackouts. Ettersom det norske kraftsystemet hovedsakelig belager seg på vannkraft må vi også ta hensyn til at vi skal ha nok strøm til vinteren når all nedbør faller som snø. Vi får svært mye nedbør og smeltet snø på sommeren og høsten, men forbruket er størst på vinteren. Et viktig spørsmål er da hvor mye vann vi skal spare i magasinene til vinteren. Et annet viktig spørsmål er hvor mye man skal investere i ny kraftproduksjon for fremtiden. Vi skal kutte klimagassutslipp og legge til rette for nye industrier. Hvor mye kraft trenger vi da? 

Markedet – et viktig verktøy

For å hjelpe oss med å løse disse utfordringene innførte Norge et marked for strøm i 1991. Markedet erstattet et mer sentralisert system hvor hver kommune hadde plikt til å sikre sine innbyggere nok kraft. Strømprisen ble satt for lengre perioder i kommunene, og skulle være høye nok til å dekke kostnadene ved kraftsystemet. Dette systemet førte til overinvestering i kraftproduksjon fordi man til enhver tid måtte ha nok kraft til å dekke forbruket. Dermed var strømprisene også unødvendig høye. 

Strømmarkedet ble innført som et virkemiddel for å sikre bedre ressursutnyttelse. Det er strengt regulert slik at hver aktør vil agere på en måte som samsvarer med det som er best for samfunnet.

Markedets funksjon er å sette en strømpris for hver time av hvert døgn som balanserer produksjon og forbruk. Strømprisen baseres på informasjon sendt inn av markedsaktørene om hvor mye strøm de er villig til å produsere  eller forbruke. Denne informasjonen vil avhenge av forhold som værforhold og temperatur.  Om det er lett å produsere mye, for eksempel fordi det er mye vind, og lavt forbruk, vil strømprisen bli lav. Om det er lav produksjon og høyt forbruk blir prisen høyere. Strømprisen reflekterer knappheten på strøm, altså hvor vanskelig det til enhver tid er å dekke forbruket.

Nok strøm hele tiden

Markedet hjelper oss å ha nok strøm til enhver tid fordi strømprisen stiger når det er lite produksjon og høyt forbruk. Da blir prisen så høy at ny kraftproduksjon kobles inn eller forbruket reduseres slik at det blir balanse. 

Markedet hjelper oss også å ha nok strøm til vinteren, ved at vannkraftprodusentene forventer høyere forbruk og dermed høyere priser til vinteren. Derfor sparer de vannet om sommeren slik at de har nok til å dekke etterspørselen gjennom hele vinteren. De vil for all del unngå å gå tom for vann fordi de da vil gå glipp av store inntekter. Slik er det samsvar mellom det som er best for vannkraftprodusentene og for samfunnet ellers. 

I tillegg hjelper markedet oss å planlegge fremover. Når vi skal gjennomføre klimatiltak og det kommer inn ny industri vil det bidra til høyere kraftpriser. Dette skaper insentiv for å etablere ny kraftproduksjon i Norge, eller eventuelt å investere i strømsparetiltak. 

Et land, fem prisområder

Norge er delt inn i fem prisområder. Det er én felles strømpris innenfor hvert prisområde, men prisene varierer mellom prisområdene. Grunnen til dette er at man må ta hensyn til kapasiteten i strømnettet. Ettersom strøm nødvendigvis må transporteres gjennom kraftledninger og -kabler, vil det være noen steder hvor man ikke er i stand til å flytte like mye strøm som man skulle ønske. Da er kapasiteten i nettet begrensende for kraftflyten og det oppstår det vi kaller en flaskehals. 

Prisområdene er definert ut ifra hvor det ofte forekommer flaskehalser i nettet. Om man skal dekke forbruk på en side av flaskehalsen, nytter det ikke å øke produksjonen på den andre siden. Vi må derfor ha forskjellige priser i hvert prisområde, slik at strømprisen reflekterer knappheten på strøm i prisområdet. Når kapasiteten i nettet ikke er begrensende forekommer det ikke flaskehals (altså man ikke har behov for å flytte mer strøm enn det som er mulig i nettet), og strømprisen i de to prisområdene vil være lik. 

Norge har også strømkabler til andre land. Disse heter offisielt mellomlandsforbindelser, men kalles også ofte utenlandskabler. Det er i prinsippet ingen forskjell på grensen mellom to norske prisområder, og grensen mellom et norsk og et utenlandsk prisområde. Begge reflekterer forbindelser hvor det ofte oppstår flaskehalser i nettet. Les mer om mellomlandsforbindelser her. (Lenke til artikkel om mellomlandsforbindelser)